Kan bildedrift endres?

Jorden stiger i det fjerne i sterk kontrast til månen. En isbjørn strandet på en flytende isbit. En pelikan dynket i olje.

Hva har alle disse bildene til felles? De har hver fungert som et ansikt for miljøbevegelser.

Havverns største utfordring? Mangel på tilgang til og forståelse for hva som foregår under vann. Fotografering kan minne oss om grunnen til at vi alle må jobbe for å bevare det som er vakkert.

En blekksprut driver på San Miguel Island. (c) Richard Salas

Hos The Ocean Foundation forstår vi kraften i bilder. Vi ble grunnlagt av Wolcott Henry, en fotograf for National Geographic. Henry opprettet Marine Photobank i 2001, et nettsted som gir høykvalitetsbilder av menneskelig påvirkning på det marine miljøet. Ideen kom fra år med å se bilder brukt i non-profit publikasjoner som manglet evnen til å inspirere til bevaring.

Talentfulle fotografer er avgjørende for å fortelle historien om hva som foregår under overflaten og hvorfor vi må beskytte det.

Jeg hadde den tydelige gleden av å sitte ned med venn, giver og undervannsfotograf, Richard Salas, denne siste uken i Santa Barbara.

Salas startet sin fotokarriere etter at en lærer på videregående trakk ham til side og ba ham ta seg sammen. Noe klikket, og han sluttet å "kaste bort tid" og forfulgte sin lidenskap for fotografering.

Det var først på college at han begynte å gå under vann, og han ble forelsket i verden under overflaten.

Etter college drev han med kommersiell fotografering i mer enn 30 år. Livet hans ble snudd på hodet da hans vakre kone Rebecca (som jeg også hadde gleden av å møte) ble diagnostisert med kreft i 2004. Med hennes veiledning dukket han tilbake til sin lenge tapte lidenskap – undervannsfotografering.

Richard Salas og hans kone Rebecca, som hjalp ham med å komme tilbake i vannet.

Salas har nå utgitt en undervannstrilogi av bøker, full av fantastiske bilder av vår verden gjemt rett under overflaten. Med sin mesterlige bruk av lys fanger han personligheten til skapninger som virker så fremmede for oss. Han bruker effektivt fotografiet for å koble mennesker til disse skapningene, og fremkalle en følelse av respekt og ansvar for deres velvære.

Salas donerer sjenerøst 50 % av bokoverskuddet til The Ocean Foundation. Kjøp bøkene hans her.

-------------

Favorittting å fotografere?

Mitt aller favorittdyr å fotografere er Steller Sea Lion. De er 700 pund valpehunder som aldri lar deg være alene. Deres nysgjerrighet og lekenhet er en fryd og en utfordring å fange mens de blir presset og grepet hele tiden. Jeg elsker ansiktsuttrykkene deres og de enorme nysgjerrige øynene deres.

En leken stjernesjøløve sjekker ut kameraet. (c) Richard Salas 

Hva er den vakreste skapningen du har skutt?

Manta-rokker er noen av de mest grasiøse dyrene jeg noen gang har hatt æren av å dele havet med. Noen er 18 fot i diameter og veier 3600 pund. De glir med lettheten til Martha Graham som danser over vannhimmelen. Noen ganger har man stoppet opp for å se meg inn i øynene og det blir en åndelig opplevelse, en visuell samtale fra en art til en annen.

Noen dyr du ikke har sett ennå som du håper å fange på kamera?

Jeg har ennå ikke vært sammen med en knølhval og ser frem til den dagen med stor forventning og spenning. Jeg har hørt sangene deres og følt dem vibrere gjennom kroppen min, noe som var ren glede for meg. Å være i vannet med en av disse vakre kjempene og få fotografere dem er en drøm for livet.

Hva synes du gjør et godt bilde?

Ethvert bilde som vekker følelser fra seeren er bra.

Et spansk sjal nakensnegl, navnet kommer fra svømmestilen, som minnet forskerne om de frynsede sjalene som bæres av flamencodansere. (c) Richard Salas 

Hvis du kunne være et hvilket som helst dyr i havet, hvilket ville du valgt?

Jeg tror en orcahval ville vært mest spennende. De er veldig familieorienterte og er havets mestere. De er også veldig intelligente. Det ville vært morsomt å alle bo i en pod og svømme i verdenshavene med familien min og vennene mine.

Ser du noe spesifikt i havet som forstyrrer deg?

Søppel sender meg alltid inn i en mental svikt, og dyr med søppelet vårt fast rundt halsen, bena eller finnene. Å se dykkesteder jeg pleide å dykke på tilbake på 70-tallet ser nå så tom for liv ut. Synet av døde haier og andre dyr fanget i kasserte fiskegarn.

En kamerasky krabbe gjemmer seg bak et stykke tare. (c) Richard Salas 

Noen farlige situasjoner? Noen morsomme?

Den eneste farlige situasjonen jeg har vært i var å finne meg selv på 90 fot under overflaten og justere utstyret mitt og plutselig bli truffet med hele kroppsvekten til en annen dykker da han sank altfor fort. Vi var begge i orden når jeg stoppet nedstigningen hans. Min erfaring har vært at de farligste dyrene under vann er mennesker.

Den morsomste situasjonen er å se sønnen min ta av seg finnene og «løpe» rundt på sandbunnen av havet i sakte film. Han ser ut som han spretter på månen, og å se hans lekne letthet og rene glede ved å være under vann får meg alltid til å le.

Hva er utfordringene du møter under vann kontra å ta bilder på land?

Jeg kan ikke puste der nede uten å ta med min egen lufttilførsel, så jeg får bare en viss tid til å være der nede og det virker alltid for kort. Lys faller av raskere under vann, så jeg må ta inn mer av det. Saltvann og kameraelektronikk henger definitivt ikke sammen. Å holde varmen i 41 graders vann er alltid en utfordring, jeg kan ikke bare ta på meg en genser. Stedene jeg liker å dykke er næringsrike og så fulle av liv, men ulempen er begrenset sikt, som er en konstant utfordring.

Dykker svømmer ved siden av en hvalhai. (c) Richard Salas