Sjøtegnet, men likevel landlåst

By Phoebe Turner
President, George Washington University Sustainable Oceans Alliance; Praktikant, The Ocean Foundation

Til tross for at jeg vokste opp i den landlåste delstaten Idaho, har vann alltid vært en stor del av livet mitt. Jeg vokste opp med å svømme, og familien min tilbrakte utallige sommeruker på hytta vår ved sjøen, bare et par timer nord for Boise. Der ville vi våkne ved soloppgang og vannski på det glassaktige morgenvannet. Vi gikk på slange når vannet ble hakkete, og onkelen vår ville forsøke å slå oss ut av røret – virkelig forferdelig. Vi tok båtene for å hoppe på klipper og snorkle rundt de steinete delene av den alpine innsjøen. Vi gikk kajakkpadling nedover Salmon River, eller til og med bare slappet av på kaien, med en bok, mens hundene lekte apport i vannet.

Det er unødvendig å si at jeg alltid har elsket vannet.

Min lidenskap for aktivt å beskytte havet startet med en sterk overbevisning om at spekkhoggere ikke skulle holdes i fangenskap. jeg så på Blackfish mitt siste år på videregående, og etter det var jeg avhengig av å lære alt jeg kunne om problemet, dykke ned i enda flere dokumentarer, bøker eller vitenskapelige artikler. I løpet av førsteårsåret på college skrev jeg en forskningsartikkel om intelligensen og sosiale strukturer til spekkhoggere og de skadelige effektene av fangenskap. Jeg snakket om det med alle som ville lytte. Og noen mennesker lyttet virkelig! Ettersom ryktet mitt som spekkhoggerjente spredte seg over hele campus, følte en venn av meg det nødvendig å knytte meg til Georgetown Sustainable Oceans Summit via e-post og sa: "Hei, jeg vet ikke om interessen din for spekkhoggere strekker seg forbi fangenskap, men jeg lærte om dette toppmøtet om noen uker, og jeg tror det er midt i blinken for deg.» Det var.

Jeg visste at havet var i trøbbel, men toppmøtet åpnet virkelig tankene mine for hvor dype og komplekse problemene er som omgir havhelsen. Jeg syntes det hele var urovekkende, og etterlot meg med spente knuter i magen. Plastforurensning virket uunngåelig. Overalt hvor jeg snur meg ser jeg en vannflaske i plast, en plastpose, plast, plast, plast. Den samme plasten finner veien til havet vårt. Ettersom de stadig brytes ned i havet, absorberer de skadelige forurensninger. Fisk tar feil av disse små plastene for mat, og fortsetter å sende forurensningene opp i næringskjeden. Nå, når jeg tenker på å svømme i havet, er alt jeg kan tenke på den spekkhoggeren som skyllet opp på Stillehavets nordvestkyst. Kroppen betraktes som giftig avfall på grunn av nivået av forurensninger. Det hele virker uunngåelig. Helt skremmende. Det var det som inspirerte meg til å starte mitt eget kapittel av Sustainable Oceans Alliance ved George Washington University (GW SOA).

Da jeg var hjemme sist sommer, bortsett fra livvakting og coaching av sommerligaens svømmelag, jobbet jeg utrettelig med å få i gang mitt eget GW SOA-kapittel. Havet er alltid i tankene mine, så naturlig, og tro mot Phoebe-formen, snakket jeg om det hele tiden. Jeg fikk en juice på den lokale countryklubben, da foreldrene til et par av vennene mine spurte hva jeg driver med i disse dager. Etter at jeg fortalte dem om oppstarten av GW SOA, sa en av dem: «Oceans? Hvorfor [uttalelse slettet] bryr du deg om det?! Du er fra Idaho!" Overrasket over svaret hans sa jeg "Unnskyld meg, jeg bryr meg om mange ting." Til slutt kimet de alle i latter, eller sa "Vel, jeg bryr meg ikke om noe!" og "Det er din generasjons problem." Nå har de kanskje fått en cocktail for mye, men da skjønte jeg hvor viktig det er for folk som bor i landlåste stater å være klar over hva som skjer, og selv om vi ikke har et hav i bakgården vår, er vi indirekte ansvarlig for deler av problemene, enten det er klimagassene vi slipper ut, maten vi spiser eller søppelet vi produserer. Det var også klart at nå, mer enn noen gang, er det ekstremt viktig for millennials å bli utdannet og inspirert til å ta grep for havet. Vi har kanskje ikke skapt problemene som påvirker havet vårt, men det vil være opp til oss å finne løsningene.

Årets Sustainable Oceans Summit er i gang 2. april, her i Washington, DC. Vårt mål er å informere flest mulig unge om hva som skjer i havet. Vi ønsker å synliggjøre problemene, men enda viktigere, tilby løsninger. Jeg håper å inspirere unge mennesker til å vedta denne saken. Enten det er å spise mindre sjømat, sykle mer eller til og med velge en karrierevei.

Mitt håp for GW-kapittelet i SOA er at det lykkes som en veldrevet og respektert studentorganisasjon når jeg blir ferdig utdannet, slik at den kan fortsette å holde disse viktige toppmøtene i årene som kommer. I år har jeg mange mål, hvorav ett er å etablere et alternativt pauseprogram for hav- og strandopprydding gjennom Alternativt pauseprogram ved GW. Jeg håper også at vår studentorganisasjon kan få det momentum som trengs for å etablere flere klasser som tar for seg havtemaer. Akkurat nå er det bare én, oseanografi, og det er ikke nok.

Hvis du er interessert i å støtte Sustainable Oceans Summit 2016, har vi fortsatt behov for bedriftssponsorer og donasjoner. For spørsmål om partnerskap, vennligst send meg. For donasjoner har The Ocean Foundation vært så snill å administrere et fond for oss. Du kan donere til fondet her.