Hva er en bærekraftig fisk? Mangler ved eksisterende sjømatsertifiseringssystemer

av Mark J. Spalding, president for The Ocean Foundation
og Ken Stump, Ocean Policy Fellow ved The Ocean Foundation
Som svar på «Noen spørsmål om bærekraftig sjømat holder løftet» av Juliet Elperin. The Washington Post (22. april 2012)

Juliet Eilperins betimelige artikkel ("Noen stiller spørsmål ved om bærekraftig sjømat holder løftet" av Juliet Elperin. The Washington Post. 22. april 2012) om manglene ved eksisterende sjømatsertifiseringssystemer gjør en utmerket jobb med å fremheve forvirringen forbrukere står overfor når de ønsker å "gjøre det rette" ved havet. Disse miljømerkene hevder å identifisere bærekraftig fanget fisk, men villedende informasjon kan gi både sjømatselgere og forbrukere en falsk følelse av at deres kjøp kan utgjøre en forskjell. Som studien sitert i artikkelen viser, indikerer bærekraft som definert av Froese sine metoder:

• I 11 % (Marine Stewardship Council-MSC) til 53 % (Friend of the Sea-FOS) av de sertifiserte bestandene, var den tilgjengelige informasjonen utilstrekkelig til å foreta en vurdering om bestandsstatus eller utnyttelsesnivå (Figur 1).
• 19 % (FOS) til 31 % (MSC) av bestandene med tilgjengelige data ble overfisket og var for tiden utsatt for overfiske (Figur 2).
• I 21 % av de MSC-sertifiserte bestandene som det var tilgjengelig offisielle forvaltningsplaner for, fortsatte overfisket til tross for sertifisering.

MSC-sertifisering er praktisk talt en selvfølge for de som har råd – uavhengig av statusen til fiskebestandene som fanges. Et system der fiskerier med økonomiske midler i hovedsak kan "kjøpe" en sertifisering, kan ikke tas på alvor. I tillegg er de betydelige kostnadene ved å gjennomgå sertifisering kostnadsoverkommelige for mange småskala, samfunnsbaserte fiskerier, og hindrer dem i å delta i miljømerkeprogrammer. Dette gjelder spesielt i utviklingsland, som Marokko, hvor verdifulle ressurser omdirigeres fra omfattende fiskeriforvaltning til å investere i, eller rett og slett kjøpe, et miljømerke.

Sammen med bedre overvåking og håndheving, forbedrede fiskebestandsvurderinger og fremtidsrettet forvaltning som tar hensyn til habitat- og økosystempåvirkninger, kan sjømatsertifisering være et viktig verktøy for å utnytte forbrukerstøtten til ansvarlig forvaltet fiskeri. Skaden fra villedende merker er ikke bare for fiskeriet – det undergraver forbrukernes evne til å ta informerte valg og stemme med lommeboken for å støtte godt forvaltet fiskeri. Hvorfor skal da forbrukere gå med på å betale mer for fisk som er identifisert som bærekraftig fanget når de faktisk fyller bensin på bålet ved å benytte seg av overutnyttet fiskeri?

Det er verdt å merke seg at den faktiske artikkelen av Froese og hans kollega sitert av Eilperin definerer en fiskebestand som overfisket hvis bestandens biomasse er under nivået som anses å generere maksimalt bærekraftig utbytte (betegnet som Bmsy), som er strengere enn gjeldende amerikanske reguleringer. standard. I amerikansk fiskeri anses en bestand generelt som "overfisket" når bestandens biomasse faller under 1/2 Bmsy. Et mye større antall amerikanske fiskerier vil bli klassifisert som overfisket ved å bruke Froeses FAO-baserte standard i Code of Conduct for Responsible Fisheries (1995). NB: det faktiske poengsystemet som brukes av Froese er skissert i tabell 1 i papiret deres:

Det er også verdt å merke seg at et stort antall amerikanske fiskerier fortsetter å oppleve overfiske selv om overfiske er lovlig forbudt. Lærdommen er at konstant årvåkenhet og overvåking av fiskeriytelsen er avgjørende for å se at noen av disse standardene faktisk blir oppfylt – sertifisert eller ikke.

Sertifiseringssystemer har ingen egentlig reguleringsmyndighet over regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner. En løpende evaluering av typen Froese og Proelb er avgjørende for å sikre at sertifiserte fiskerier fungerer som annonsert.

Den eneste reelle ansvarlighetsmekanismen i dette sertifiseringssystemet er forbrukernes etterspørsel - hvis vi ikke krever at sertifiserte fiskerier oppfyller meningsfulle standarder for bærekraft, kan sertifisering bli det de verste kritikerne frykter: gode intensjoner og et strøk med grønn maling.

Som The Ocean Foundation har demonstrert i nesten et tiår, er det ingen sølvkule for å takle den globale fiskerikrisen. Det krever en verktøykasse med strategier – og forbrukere har en viktig rolle å spille når de har sjømat – oppdrett eller vill – når de bruker innkjøpene sine til å fremme sunne hav. Enhver innsats som ignorerer denne virkeligheten og utnytter forbrukernes gode intensjoner er kynisk og misvisende og bør stilles til ansvar.