En ny tilnærming til hav

Forfattere: Mark J. Spalding
Publikasjonsnavn: The Environmental Magazine. Utgave mars/april 2011.
Publiseringsdato: tirsdag 1. mars 2011

Den 19. juli 2010 utstedte president Obama en Executive Order som snakket om behovet for integrert havstyring, og som identifiserer "marin romlig planlegging" (MSP) som det primære kjøretøyet for å komme dit. Ordren kom fra de todelte anbefalingene fra en interagency Task Force – og siden kunngjøringen har mange havrelaterte næringer og miljøorganisasjoner hastet for å forkjempe MSP som starten på en ny æra innen havbevaring. 

Absolutt deres intensjoner er oppriktige: Menneskelige aktiviteter har tatt en stor toll på verdenshavene. Det er dusinvis av problemer som må løses: overfiske, habitatødeleggelse, virkningene av klimaendringer og økende toksinnivåer hos dyr for bare å nevne noen. Som så mye av vår ressursforvaltningspolitikk, er havstyringssystemet vårt ikke ødelagt, men fragmentert, bygget stykkevis på tvers av 20 føderale byråer, inkludert National Marine Fisheries Service, US Fish & Wildlife Service, US Environmental Protection Agency og tidligere Minerals Management Service (delt i to byråer siden BP-oljeutslippet i Mexicogolfen). Det som mangler er et logisk rammeverk, en integrert beslutningsstruktur, en felles visjon om vårt forhold til havene nå og i fremtiden. 

Men å kalle MSP en løsning på denne lagdelte hengemyren skaper like mange problemer som det løser. MSP er et verktøy som produserer kart over hvordan vi bruker havene; forsøker gjennom koordinert innsats mellom etater å spore hvordan havet blir brukt og hvilke habitat og naturressurser som gjenstår til enhver tid. Håpet for MSP er å bringe sammen havbrukere – unngå konflikter samtidig som økosystemet holdes intakt. Men MSP er ikke en styringsstrategi. Den etablerer ikke i seg selv et system for å bestemme bruk som prioriterer behovene til marine arter, inkludert trygge trekkveier, matforsyning, barnehagehabitater eller tilpasning til endringer i havnivå, temperatur eller kjemi. Det produserer ikke en enhetlig havpolitikk og løser heller ikke motstridende prioriteringer og lovbestemte motsetninger som øker potensialet for katastrofe. Som en hammer er MSP bare et verktøy, og nøkkelen til nytten ligger i applikasjonen. 

Oljeutslippet Deepwater Horizon i Mexicogolfen våren 2010 bør være vippepunktet for å erkjenne faren som utgjøres av utilstrekkelig forvaltning og uhemmet utnyttelse av havet vårt. Like forferdelig som det var å se den første eksplosjonen og den stadig ekspanderende bølgen av fossende olje, bør det bemerkes at det vi har i tilfellet med Deepwater er akkurat det vi hadde i den siste gruvekatastrofen i West Virginia, og til en stor grad, med svikten av levees i New Orleans i 2005: en unnlatelse av å håndheve og implementere vedlikeholds- og sikkerhetskrav i henhold til eksisterende vedtekter. Vi har allerede gode lover på bok – vi følger dem bare ikke. Selv om MSP-prosessen genererer smarte løsninger og retningslinjer, hva hjelper de hvis vi ikke implementerer dem på en grundig og ansvarlig måte? 

MSP-kart vil bare fungere hvis de bevarer naturressurser; vise frem naturlige prosesser (som migrasjon og gyting) og gi dem prioritet; forberede seg på skiftende behov for havarter i varme farvann; engasjere interessenter i en gjennomsiktig prosess for å bestemme hvordan man best kan forvalte havet; og skape den politiske viljen til å håndheve våre eksisterende lover og regler for havforvaltning. I seg selv vil marin arealplanlegging ikke redde en eneste fisk, hval eller delfin. Ideen ble salvet fordi det ser ut som handling og det ser ut til å løse konflikter mellom menneskelig bruk, noe som får alle til å føle seg bra, så lenge vi ikke spør våre naboer som bor i havet hva de synes. 

Kart er kart. De er en god visualiseringsøvelse, men de er ingen erstatning for handling. De løper også en alvorlig risiko for å etablere skadelig bruk som legitime følgesvenner til havlevende arter. Bare en nyansert og flerstrenget strategi, ved å bruke alle verktøyene vi kan utvikle, vil hjelpe oss med å forbedre helsen til havene gjennom forbedringer i hvordan vi håndterer menneskelig bruk og vårt forhold til havene. 

MARK J. SPALDING er president for The Ocean Foundation i Washington, DC

Se artikkelen