Cuba trenger oss mer enn noensinne

Søndag 11. juli så mange av oss de slående bildene av protester på Cuba. Som cubansk amerikaner ble jeg overrasket over å se uroen. De siste seks tiårene har Cuba vært en modell for stabilitet i Latin-Amerika i møte med amerikanske økonomiske sanksjoner, slutten av den kalde krigen og den spesielle perioden fra 1990-1995 da cubanerne hver dag sultet mens sovjetiske subsidier tørket ut. Denne gangen føles annerledes. COVID-19 har lagt til betydelig lidelse til cubanernes liv, slik det har gjort over hele verden. Mens Cuba har utviklet ikke én, men to vaksiner som konkurrerer med effektiviteten til de som er utviklet i USA, Europa og Kina, beveger pandemien seg raskere enn vaksiner kan holde tritt. Som vi har sett i USA, tar denne sykdommen ingen fanger. 

Jeg hater å se foreldrenes hjemland under slik tvang. Født i Colombia av foreldre som forlot Cuba som barn, jeg er ikke din normale cubansk-amerikaner. De fleste cubansk-amerikanere som er oppvokst i Miami som meg har aldri vært på Cuba, og kjenner bare historiene til foreldrene sine. Etter å ha reist til Cuba over 90 ganger, har jeg fingeren på pulsen til øyas folk. Jeg føler smerten deres og lengter etter å lette deres lidelse. 

Jeg har jobbet på Cuba siden 1999 — over halvparten av livet mitt og hele karrieren min. Arbeidslinjen min er havbevaring, og i likhet med cubansk medisin, presser det cubanske havvitenskapsmiljøet utover sin vekt. Det har vært en fryd å jobbe med unge cubanske forskere som jobber så hardt som de gjør for å utforske havverdenen deres med små budsjetter og med betydelig oppfinnsomhet. De danner løsninger på havets trusler som vi alle står overfor, enten vi er sosialister eller kapitalister. Min historie er en historie om samarbeid mot alle odds og en historie som har gitt meg håp. Hvis vi kan samarbeide med vår sørlige nabo for å beskytte vårt delte hav, kan vi oppnå hva som helst.  

Det er vanskelig å se hva som skjer på Cuba. Jeg ser unge cubanere som aldri levde gjennom gullalderen som eldre cubanere gjorde, da det sosialistiske systemet ga dem det de trengte når de trengte det. De uttrykker seg som aldri før og ønsker å bli hørt. De føler at systemet ikke fungerer som det skal. 

Jeg ser også frustrasjon fra cubanske amerikanere som meg som ikke er sikre på hva de skal gjøre. Noen ønsker en militær intervensjon på Cuba. Jeg sier ikke nå og aldri. Ikke bare har ikke Cuba bedt om det, men vi må respektere suvereniteten til ethvert land, da vi forventer det samme for vårt eget land. Vi som land har satt oss tilbake i seks tiår og ikke gitt en hånd til det cubanske folket, bare pålagt embargoer og restriksjoner. 

Det eneste unntaket var den kortvarige tilnærmingen mellom presidentene Barack Obama og Raul Castro som for mange cubanere var en kortvarig gylden epoke av håp og samarbeid. Dessverre ble det raskt opphevet, og kuttet håpet om en fremtid sammen. For mitt eget arbeid på Cuba representerte den korte åpningen et klimaks av mange års arbeid med å bruke vitenskap til å bygge broer. Aldri før var jeg så begeistret for fremtiden for forholdet mellom Cuba og USA. Jeg var stolt av amerikanske ideer og verdier. 

Jeg blir enda mer frustrert når jeg hører amerikanske politikere hevde at vi må øke restriksjonene og prøve å sulte Cuba til underkastelse. Hvorfor er det en løsning å opprettholde lidelsen til 11 millioner mennesker? Hvis cubanerne kom seg gjennom den spesielle perioden, vil de også klare seg gjennom denne utfordrende tiden.  

Jeg så den cubanske amerikanske rapperen Pitbull snakke lidenskapelig på Instagram, men gir ingen ideer om hva vi som fellesskap kan gjøre. Det er fordi det er lite vi kan gjøre. Embargoen har satt oss i håndjern. Det har fjernet oss fra å ha noe å si i Cubas fremtid. Og for det har vi oss selv å skylde på. Dette legger ikke skylden på embargoen for lidelsene på Cuba. Det jeg mener er at embargoen strider mot amerikanske idealer og som et resultat har begrenset våre muligheter som diaspora som prøver å hjelpe våre brødre og søstre over Floridastredet.

Det vi trenger akkurat nå er mer engasjement med Cuba. Ikke mindre. Unge cubanske amerikanere bør lede anklagen. Å vifte med cubanske flagg, sperre motorveier og holde SOS Cuba-skilt er ikke nok.  

Nå må vi kreve at embargoen oppheves for å stoppe lidelsene til det cubanske folket. Vi må oversvømme øya med vår medfølelse.  

USAs embargo mot Cuba er det ultimate misbruket av menneskerettighetene og amerikanernes uavhengighet. Den forteller oss at vi ikke kan reise eller bruke pengene våre der vi vil. Vi kan ikke investere i humanitær bistand og vi kan heller ikke utveksle kunnskap, verdier og produkter. Det er på tide å ta tilbake stemmen vår og si noe om hvordan vi engasjerer oss i hjemlandet vårt. 

90 miles av havet er alt som skiller oss fra Cuba. Men havet forbinder oss også. Jeg er stolt av det jeg har oppnådd ved The Ocean Foundation sammen med mine cubanske kolleger for å beskytte delte marine ressurser. Det er ved å sette samarbeid over politikk at vi virkelig kan hjelpe de 11 millioner cubanerne som trenger oss. Vi som amerikanere kan gjøre det bedre.   

- Fernando Bretos | Programansvarlig, The Ocean Foundation

Media Kontakt:
Jason Donofrio | The Ocean Foundation | [e-postbeskyttet] | (202) 318-3178