Gjennom hele reisen min med å utforske og planlegge fremtiden min innen marin bevaring, har jeg alltid slitt med spørsmålet om "Er det noe håp?". Jeg sier alltid til vennene mine at jeg liker dyr mer enn mennesker og de tror det er en spøk, men det er sant. Mennesker har så mye makt og de vet ikke hva de skal gjøre med den. Så ... er det håp? Jeg vet at det KAN skje, havene våre kan vokse og bli friske igjen ved hjelp av mennesker, men vil det skje? Vil mennesker bruke sin makt til å redde havene våre? Dette er en konstant tanke i hodet mitt hver dag. 

Jeg prøver alltid å tenke tilbake på hva som dannet denne kjærligheten i meg for haier, og jeg kan aldri helt huske det. Da jeg gikk på videregående, rundt den tiden hvor jeg begynte å bli mer interessert i haier og ofte satt og så på dokumentarer om dem, husker jeg at oppfatningen min av dem begynte å endre seg. Jeg begynte å bli den hai-fanen jeg er, og jeg elsket å dele all informasjonen jeg lærte, men ingen så ut til å forstå hvorfor jeg brydde meg så mye om dem. Mine venner og familie så ikke ut til å innse hvilken innvirkning de har på verden. Da jeg søkte på praktikant ved The Ocean Foundation, var det ikke bare et sted jeg kunne få erfaring å sette på CV-en min; det var et sted hvor jeg håpet at jeg skulle være i stand til å uttrykke meg og være rundt mennesker som forsto og delte lidenskapen min. Jeg visste at dette ville forandre livet mitt for alltid.

Min andre uke på The Ocean Foundation fikk jeg muligheten til å delta på Capitol Hill Ocean Week i Washington, DC ved Ronald Reagan Building og International Trade Center. Det første panelet jeg deltok på var "Transforming the Global Seafood Market". Opprinnelig hadde jeg ikke planlagt å delta på dette panelet fordi det ikke nødvendigvis hadde vekket interessen min, men jeg er så glad for at jeg gjorde det. Jeg var i stand til å høre den ærefulle og heroiske Patima Tungpuchayakul, medgründer av Labour Rights Promotion Network, snakke om slaveriet som skjer innenfor fiskefartøyer i utlandet. Det var en ære å lytte til arbeidet de har gjort og lære om saker som jeg ikke var helt klar over. Jeg skulle ønske jeg hadde vært i stand til å møte henne, men likevel er det en opplevelse som jeg aldri vil glemme og vil verne om for alltid.

Panelet jeg var mest begeistret for, spesielt, var panelet om «The State of Shark and Ray Conservation». Rommet var stappfullt og fylt med så stor energi. Åpningstaleren var kongressmedlem Michael McCaul, og jeg må si at talen hans og måten han snakket om haier og hav på er noe jeg aldri vil glemme. Moren min forteller meg alltid at det er 2 ting du ikke snakker om til hvem som helst, og det er religion og politikk. Når det er sagt, vokste jeg opp i en familie der politikk egentlig aldri var en stor ting og ikke var mye av et tema i husholdningen vår. Å kunne lytte til kongressmedlem McCaul og høre lidenskapen i stemmen hans om noe jeg bryr meg så dypt om, var utrolig fantastisk. På slutten av panelet svarte paneldeltakerne på noen spørsmål fra salen og spørsmålet mitt ble besvart. Jeg spurte dem "Har dere håp om at det vil bli en endring?" Alle paneldeltakerne svarte ja, og at de ikke ville gjort det de gjør hvis de ikke trodde at en endring var mulig. Etter at økten var over, kunne jeg møte Lee Crockett, administrerende direktør for Shark Conservation Fund. Jeg spurte ham om svaret hans på spørsmålet mitt, sammen med tvilen jeg har, og han delte med meg at selv om det er vanskelig og det tar en stund å se en endring, gjør disse endringene det verdt det. Han sa også at det som holder ham i gang er å lage mindre mål for seg selv langs reisen mot det endelige målet. Etter å ha hørt det, følte jeg meg oppmuntret til å fortsette. 

Bilde fra iOS (8).jpg


Over: «Whale Conservation in the 21st Century»-panelet.

Siden jeg brenner mest for haier, har jeg ikke brukt så mye tid på å lære om andre store dyr så mye som jeg kunne ha gjort. På Capitol Hill Ocean Week kunne jeg delta på et panel om Whale Conservation og lærte så mye. Jeg var alltid klar over at de fleste, om ikke alle, marine dyr var i fare på en eller annen måte på grunn av menneskelig aktivitet, men bortsett fra krypskyting var jeg ikke helt sikker på hva som truet disse intelligente skapningene. Seniorforsker, Dr. Michael Moore, forklarte at et stort problem innen hval er at de ofte blir viklet inn i hummerfeller. Når jeg tenker på det, kunne jeg ikke tenke meg å bry meg om virksomheten min og bli viklet inn fra ingensteds. Mr. Keith Ellenbogen, prisvinnende undervannsfotograf, beskrev sine erfaringer med å ta bilder av disse dyrene, og det var fantastisk. Jeg elsket hvordan han var ærlig om å være redd i begynnelsen. Ofte når du hører fagfolk snakke om sine opplevelser, snakker de ikke om frykten de har opplevd da de begynte, og da han gjorde det, ga det meg håp om at jeg kanskje en dag kunne være modig nok til å være i nærheten av disse enorme, praktfulle dyr. Etter å ha hørt dem snakke om hvaler, fikk det meg til å føle så mye mer kjærlighet til dem. 

Etter en lang første dag på konferansen fikk jeg den fantastiske muligheten til å delta på Capitol Hill Ocean Week Gala, også kjent som "Ocean Prom", den kvelden. Det begynte med en cocktailmottakelse på lavere nivå hvor jeg prøvde min første rå østers noensinne. Det var en ervervet smak og smakte som havet; usikker på hva jeg føler om det. Som den som overvåker jeg, observerte jeg omgivelsene mine. Fra lange elegante kjoler til enkle cocktailkjoler, alle så flotte ut. Alle samhandlet så flytende at det virket som om jeg var på en gjenforening på videregående. Min favorittdel, å være en haielsker, var de stille auksjonene, spesielt haiboken. Jeg ville lagt ned budet hvis jeg ikke var en blakk student. Mens natten fortsatte, møtte jeg mange mennesker og var bare veldig takknemlig, og tok alt innover meg. Et øyeblikk jeg aldri vil glemme er da den legendariske og fantastiske Dr. Nancy Knowlton ble hedret og gitt Lifetime Achievement-prisen. Å lytte til Dr. Knowlton snakke om arbeidet hennes og hva som holder henne i gang, hjalp meg å innse det gode og positive, for selv om det er mye arbeid å gjøre, har vi kommet så langt. 

NK.jpg


Over: Dr. Nancy Knowlton tar imot prisen hennes.

Min opplevelse var fantastisk. Det var nesten som en musikkfestival med en haug med kjendiser, bare fantastisk å være omgitt av så mange mennesker som jobber for å gjøre en forandring. Selv om det bare er en konferanse, er det en konferanse som gjenopprettet håpet mitt og bekreftet for meg at jeg er på rett sted med de rette menneskene. Jeg vet at det vil ta tid før en endring kommer, men den kommer, og jeg er spent på å være en del av den prosessen.