Hold slavene, vær så snill

av Mark J. Spalding, president 

Vi så noen havseire i 2015. Når 2016 flyr forbi, oppfordrer det oss til å gå forbi disse pressemeldingene og gå i gang. Noen av utfordringene krever myndighetstiltak på toppnivå informert av eksperter. Andre krever den kollektive fordelen av at vi alle forplikter oss til handlinger som vil hjelpe havet. Noen krever begge deler.

Å fiske på åpent hav er en iboende utfordrende og farlig næring. Å håndheve rammeverket for lover som er utformet for å redusere risikoen for arbeidstakere, blir vanskeligere av avstand og skala – og altfor ofte mangel på politisk vilje til å levere de menneskelige og økonomiske ressursene det krever. På samme måte oppfordrer etterspørselen etter ulike menyvalg til lave kostnader tilbydere til å kutte hjørner der det er mulig. Slaveri på det åpne hav er ikke et nytt problem, men det får fornyet oppmerksomhet takket være det harde arbeidet til ideelle advokater, utvidet mediedekning, og i sin tur økt gransking fra selskaper og myndigheter.

Så hva kan vi som enkeltpersoner gjøre med slaveri på det åpne hav?  Til å begynne med kan vi slutte å spise importerte reker. Det er svært lite reker importert til USA som ikke har en historie med menneskerettighetsbrudd og direkte slaveri. Mange land er involvert, men Thailand får spesiell oppmerksomhet for rollen som slaveri og tvangsarbeid i sin sjømat- og akvakulturindustri. Nylige rapporter har pekt på tvangsarbeid i "skrellskur" der reker tilberedes for dagligvaremarkedet i USA. Selv før oppdretts- og foredlingsstadiene begynner imidlertid slaveriet med rekematen.

Slaveri er utbredt i den thailandske fiskeflåten, som fanger fisk og andre havdyr, maler dem til fiskemel som skal mates til oppdrettsrekene som eksporteres til USA. Flåten fanger også vilkårlig - lander tusenvis av tonn med ungfisk og dyr uten annen kommersiell verdi som bør ligge igjen i havet for å vokse og formere seg. Arbeidsmisbruk fortsetter gjennom hele rekeforsyningskjeden, fra fangst til tallerken. For mer informasjon, se The Ocean Foundations nye hvitbok “Slaveri og rekene på tallerkenen din” og forskningsside for Menneskerettigheter og havet.

Halvparten av rekene som importeres til USA har sin opprinnelse i Thailand. Storbritannia er også et betydelig marked, og står for 7 prosent av eksporten av thailandske reker. Forhandlere og den amerikanske regjeringen har lagt litt press på den thailandske regjeringen, men lite har endret seg. Så lenge amerikanere fortsetter å kreve importerte reker og ikke bryr seg eller forstår hvor de kom fra, er det lite insentiv til å forbedre praksis på bakken eller på vannet. Det er så enkelt å blande lovlig med ulovlig sjømat, og derfor ekstremt utfordrende for enhver forhandler å være sikker på at de kjøper slave-fri bare reker.

Så lag en havresolusjon: Hopp over importerte reker.

Bildekreditt: Daiju Azuma/ FlickrCC, Natalie Maynor/FlickrCC