I It for the Long Game

Som de fleste av kollegene mine ved The Ocean Foundation, tenker jeg alltid på det lange spillet. Hvilken fremtid jobber vi for å oppnå? Hvordan kan det vi gjør nå legge grunnlaget for fremtiden?

Det var med den holdningen jeg ble med på Task Force Meeting on the Development and Standardization of Methodology i Monaco tidligere denne måneden. Møtet ble arrangert av International Atomic Energy Association (IAEA) sitt Ocean Acidification International Coordination Centre (OA I-CC). Vi var en liten gruppe – bare elleve av oss satt rundt et konferansebord. Ocean Foundations president, Mark Spalding, var en av de elleve.

Vår oppgave var å utvikle innholdet i et «startsett» for å studere havforsuring – både for feltovervåking og laboratorieeksperimentering. Dette startsettet må gi forskerne verktøyene og ressursene de trenger for å produsere data av høy nok kvalitet til å bidra til Global Ocean Acidification Observing Network (GOA-ON). Dette settet, når det er ferdig, vil bli distribuert til landene som deltok i vår workshop på Mauritius i sommer, og til medlemmer av IAEA OA-ICCs nye interregionale prosjekt fokusert på å bygge kapasitet for å studere havforsuring.

Nå er Mark og jeg ingen analytiske kjemikere, men å lage disse verktøysettene er noe vi begge har tenkt mye på. I vårt lange spill blir det vedtatt lovgivning på lokalt, nasjonalt og til og med internasjonalt nivå som krever reduksjon av årsaken til havforsuring (CO2-forurensning), demping av havforsuring (gjennom blåkarbon-restaurering, for eksempel), og investeringer i tilpasningskapasiteten til sårbare lokalsamfunn (gjennom prognosesystemer og responsive forvaltningsplaner).

Men det aller første skrittet for å gjøre det lange spillet til en realitet er data. Akkurat nå er det store hull i havkjemidata. Hovedtyngden av observasjon og eksperimentering av havforsuring har blitt utført i Nord-Amerika og Europa, noe som betyr at noen av de mest sårbare regionene – Latin-Amerika, Stillehavet, Afrika, Sørøst-Asia – ikke har informasjon om hvordan kystlinjene deres vil bli påvirket, hvordan deres økonomisk og kulturkritiske arter kan reagere. Og det er å kunne fortelle disse historiene – for å vise hvordan havforsuring, som endrer selve kjemien i vårt store hav, kan endre samfunn og økonomier – som vil legge grunnlaget for lovgivning.

Vi så det i Washington State, der den overbevisende casestudien av hvordan havforsuring herjet i østersindustrien samlet en industri og inspirerte en stat til å vedta rask og effektiv lovgivning for å håndtere havforsuring. Vi ser det i California, hvor lovgivere nettopp vedtok to statlige lovforslag for å adressere havforsuring.

Og for å se det rundt om i verden, trenger vi at forskere har standardiserte, allment tilgjengelige og rimelige overvåkings- og laboratorieverktøy for studier av havforsuring. Og det var nettopp det dette møtet oppnådde. Vår gruppe på elleve kom sammen i tre dager for å diskutere i detalj hva som skulle være i disse settene, hvilken opplæring forskere ville trenge for å kunne bruke dem, og hvordan vi kan utnytte nasjonal og internasjonal støtte til å finansiere og distribuere disse sett. Og selv om noen av de elleve var analytiske kjemikere, noen eksperimentelle biologer, tror jeg på de tre dagene vi alle var fokusert på det lange spillet. Vi vet at disse settene er nødvendige. Vi vet at treningsverksteder som den vi gjennomførte på Mauritius og de som er planlagt for Latin-Amerika og Stillehavsøyene er kritiske. Og vi er forpliktet til å få det til.