I dag slutter USA seg til Paris-avtalen, den globale forpliktelsen til å bekjempe klimaendringer gjennom nasjonale og samarbeidende internasjonale handlinger. Det vil etterlate bare syv nasjoner av 197 som ikke er part i avtalen. Å forlate Parisavtalen, som USA sluttet seg til i 2016, var delvis en unnlatelse av å erkjenne at kostnadene og konsekvensene av passivitet langt ville overstige kostnadene ved å håndtere klimaendringer. Den gode nyheten er at vi går tilbake til avtalen bedre informert og rustet til å gjøre de nødvendige endringene enn vi var før.

Mens menneskelig forstyrrelse av klimaet er den største trusselen mot havet, er havet også vår største allierte i kampen mot klimaendringer. Så la oss begynne å jobbe med å gjenopprette havets egen kapasitet til å absorbere og lagre karbon. La oss bygge kapasiteten til hver kyst- og øynasjon til å overvåke og designe løsninger for deres lands farvann. La oss gjenopprette strandenger, saltmyrer og mangroveskoger og på den måten beskytte strandlinjer ved å dempe stormflo. La oss skape arbeidsplasser og nye økonomiske muligheter rundt slike naturbaserte løsninger. La oss forfølge havbasert fornybar energi. La oss samtidig dekarbonisere skipsfarten, redusere utslippene fra havbasert transport og engasjere nye teknologier for å gjøre skipsfarten mer effektiv.

Arbeidet som kreves for å nå målene i Parisavtalen vil fortsette uansett om USA er part i avtalen eller ikke – men vi har en mulighet til å bruke rammeverket til å fremme våre kollektive mål. Å gjenopprette havhelse og overflod er en vinnende, rettferdig strategi for å dempe de verste effektene av klimaendringer og støtte alt havliv – til fordel for hele menneskeheten.

Mark J. Spalding på vegne av The Ocean Foundation