Reisene til admiral Zheng He

Hilsen fra Singapore. Jeg er her for å delta på World Oceans Summit arrangert av The Economist.

På overgangsdagen min mellom de 21 timene med å fly for å komme hit og starten av konferansen, spiste jeg lunsj med forfatteren og topplederen Alison Lester og pratet om arbeidet hennes, og hennes nye bok Restroom Reflections: How Communication Changes Everything (tilgjengelig) for Kindle på Amazon).

Deretter var jeg ivrig etter å reise for å se Singapores splitter nye Maritimt opplevelsesmuseum og akvarium (det åpnet for bare 4 måneder siden). Da jeg kom stod jeg i køen etter inngangsbillett, og mens jeg sto i kø spurte en mann i uniform hvem jeg var, hvor jeg var fra, og hvorfor var jeg her på besøk osv. Jeg fortalte det, og han sa kom med meg. . . Det neste jeg vet er at jeg får en personlig omvisning i MEMA.

Museet er bygget rundt reisene til admiral Zheng He på begynnelsen av 1400-tallet, samt den maritime silkeruten som utviklet seg mellom Kina og nasjoner så langt unna som Øst-Afrika. Museet bemerker at han sannsynligvis var den første som oppdaget Amerika, men at postene ble ødelagt. Museet inkluderer modeller av skatteskipene, en delvis replika i full størrelse og fokus på varene som handles i den maritime silkeruten. Guiden min peker på støttenner av neshorn og elefanter og bemerker at de ikke lenger handles på grunn av dyrerettighetsgrupper. På samme måte viser hun meg slangetjarmeren fra India, dens kurv og fløyten (forklarer at Cobraene er tonedøve, og at det er vibrasjonene til fløytegresskaret som får dyret til å danse); men bemerker at praksisen nå er forbudt på grunn av dyrerettighetsgrupper. Men de fleste av de andre produktene er fantastiske å se, og det er interessant å lære hvor de kommer fra og hvor lenge de har blitt handlet – krydder, edelstener, silke, kurver og porselen blant mange andre varer.

Museet har rekonstruert Omansk Dhow fra 9-tallet utstilt inne i museet, og to andre regionale fartøyer bundet opp utenfor ved starten av en historisk skipshavn. Tre til skal hentes fra Singapore (museet er på Sentosa), og skal legges til snart, inkludert en kinesisk søppel. Museet er lastet med ganske smarte interaktive utstillinger. De fleste lar deg sende den ferdige innsatsen din på e-post (som å designe ditt eget stoffmønster) til deg selv. Den har også en tyfonopplevelse som inkluderer en nesten 3D, 360o graders (simulert) film av et gammelt kinesisk lastefartøy som er tapt i en tyfon. Hele teatret beveger seg, stønner av knirkende tre, og når bølger bryter over skipssidene blir vi alle sprayet med saltvann.

Når vi forlater teatret, går vi inn i et godt presentert galleri om undervannsarkeologi og skipsvrak fra denne regionen. Det er utrolig godt utført og godt forklart (veldig bra skilting). Høydepunktet, som overrasket meg totalt, er at vi kommer rundt et hjørne og en annen ung kvinne står ved et bord dekket med gjenstander fra forskjellige skipsvrak. Jeg får utlevert kirurgiske hansker og deretter invitert til å hente og undersøke hver del. Fra en liten håndkanon (som var i bruk fram til ca. 1520), til en kvinnes kruttboks, til diverse keramikkskår. Alle gjenstandene er anslått til å være minst 500 år gamle, og noen få er tre ganger så gamle. En ting er å se på og klar om historien, en annen er å holde den i hånden.

Akvariedelen av MEMA skal etter planen åpne senere i år, og kommer til å bli den største som noen gang er bygget, og vil kobles til en marin park med Orca- og delfinutøvere (parken er også planlagt å bli verdens største). Da jeg stilte ulike spørsmål om hva temaet var, sa guiden min veldig oppriktig at fordi vi i USA har akvarier og marine parker, mente hun at de også burde det. Hun var ikke klar over et geografisk eller annet tema for akvariet. . . Hun var veldig klar over at det var kontroverser rundt å sette dyr ut, spesielt hvis de skal være utøvere. Og selv om noen av dere kanskje er uenige om hvorvidt slike marine parker i det hele tatt burde eksistere, begynte jeg med antagelsen om at denne ideen var for langt nede i veien. Så med mange forsiktige, diplomatiske formuleringer overbeviste jeg henne om at det å vise dyr ofte er den eneste måten folk blir kjent med havdyr. De utstilte var med andre ord ambassadører for dem i naturen. MEN, at de måtte velge med omhu. Skapninger måtte være de som var rikelig i naturen, slik at å ta noen få ut ikke ville hindre eller hindre de som ble igjen i naturen fra å reprodusere og erstatte seg selv i en hastighet som er raskere enn de fjernes. OG at fangenskapet måtte være veldig humant og sikre at det ville være lite behov for kontinuerlig å gå og høste flere utstillingsdyr.

I morgen starter møtet!