Vinter Surf

Følgende er en gjesteblogg skrevet av Catharine Cooper, TOF Board of Advisor Member. For å lese hele Catharines biografi, besøk vår Board of Advisor sin side.

Vintersurfing.
Dawn Patrol.
Lufttemperatur – 48°. Sjøtemperatur – 56°.

Jeg vrir meg raskt inn i våtdrakten, kald luft tapper varmen fra kroppen min. Jeg drar på meg støvletter, senker våtdraktunderdelene over mine nå neoprenbelagte føtter, tilsetter voks på longboardet mitt og sitter for å analysere svulmen. Hvordan og hvor toppen har forskjøvet seg. Tiden mellom settene. Padle ut sonen. Strømmene, riptidene, vindens retning. Denne morgenen er det vestlig vinter.

Surfere følger nøye med på havet. Det er deres hjem borte fra land, og føles ofte mer jordet enn annet terreng. Det er Zen av å være koblet til en bølge, en flytende energi drevet av vind, som har reist hundrevis av miles for å nå kysten. Den toppende bumpen, det glitrende ansiktet, pulsen som treffer et skjær eller en grunne og bølger oppover og fremover som en krasjende naturkraft.

Nå ser jeg mer ut som en sel enn et menneske, og jeg tar meg forsiktig over den steinete inngangen til hjemmeferien min, San Onofre. En håndfull surfere har slått meg til det punktet, hvor bølgene bryter både til venstre og høyre. Jeg letter ned i det kalde vannet, lar kulden gli nedover ryggen min mens jeg dypper meg ned i den salte væsken. Det er en skarp smak på tungen min når jeg slikker dråper av leppene mine. Det smaker som hjemme. Jeg ruller inn på brettet og padler mot pausen, mens bak meg samler himmelen seg i rosa bånd mens solen sakte titter over Santa Margarita-fjellene.

Vannet er krystallklart og jeg kan se steinene og tarebedene under meg. Noen få fisk. Ingen av haiene som lurer i dette tårnet deres. Jeg prøver å ignorere de truende reaktorene til San Onofre kjernekraftverk som herrer over sandstranden. De to 'brystvortene', som de kjærlig kalles, nå lukket og i ferd med å bli tatt ut, står som en sterk påminnelse om de iboende farene ved dette surfestedet.

For noen måneder siden eksploderte et nødvarselshorn kontinuerlig i 15 minutter, uten noen offentlig melding for å lindre frykten til de av oss i vannet. Til slutt bestemte vi oss for, hva pokker? Hvis dette var en nedsmelting eller radioaktiv ulykke, var vi allerede borte, så hvorfor ikke bare nyte morgenens bølger. Til slutt fikk vi "test"-meldingen, men vi hadde allerede gitt oss til skjebnen.

Vi vet at havet er i trøbbel. Det er vanskelig å snu en side uten et nytt bilde av søppel, plast eller det siste oljeutslippet som oversvømmer strandlinjer og hele øyer. Vår hunger etter kraft, både atomkraft og det som kommer fra fossilt brensel, har beveget seg forbi et punkt der vi kan ignorere skaden vi forårsaker. "Vippepunkt." Vanskelig å svelge disse ordene mens vi vipper på kanten av endring uten sjanse for å bli frisk.

Det er oss. Vi mennesker. Uten vår tilstedeværelse ville havet fortsette å fungere som det har gjort i årtusener. Sjølivet ville forplante seg. Havbunnen ville stige og falle. Den naturlige kjeden av matkilder vil fortsette å forsørge seg selv. Tare og koraller ville blomstre.

Havet har tatt vare på oss – ja, tatt vare på oss – gjennom vårt fortsatte blinde forbruk av ressurser og påfølgende bivirkninger. Mens vi vanvittig har brent gjennom fossilt brensel og økt volumet av karbon i vår skjøre og unike atmosfære, har havet stille og rolig absorbert så mye overskudd som mulig. Resultatet? En ekkel liten bivirkning kalt Ocean Acidification (OA).

Denne reduksjonen i vannets pH skjer når karbondioksid, absorbert fra luften, blandes med havvann. Det endrer kjemien og reduserer mengden av karbonioner, noe som gjør det vanskeligere for forkalkende organismer som østers, muslinger, kråkeboller, gruntvannskoraller, dyphavskoraller og kalkholdig plankton å bygge og vedlikeholde skjell. Visse fisks evne til å oppdage rovdyr er også redusert i økt surhet, noe som setter hele næringsnettet i fare.

En fersk studie fant at vannet utenfor California forsurer dobbelt så raskt som andre steder på planeten, og truer kritiske fiskerier langs kysten vår. Havstrømmene her har en tendens til å resirkulere kaldere, surere vann fra dypere i havet til overflaten, en prosess kjent som oppstrømning. Som et resultat var Californias farvann allerede surere enn mange andre områder av havet før toppen i OA. Når jeg ser ned på taren og den lille fisken, kan jeg ikke se endringene i vannet, men forskning fortsetter å bevise at det jeg ikke kan se, ødelegger sjølivet.

Denne uken ga NOAA ut en rapport som avslører at OA nå målbart påvirker skjellene og sanseorganene til Dungeness Crab. Dette dyrebare krepsdyret er et av de mest verdifulle fiskeriene på vestkysten, og dets bortgang vil skape økonomisk kaos i næringen. Allerede har østersfarmene i delstaten Washington måttet justere såingen av bedene sine for å unngå høye konsentrasjoner av CO2.

OA, blandet med den stigende havtemperaturen på grunn av klimaendringer, reiser reelle spørsmål om hvordan livet i havet vil klare seg på lang sikt. Mange økonomier er avhengige av fisk og skalldyr, og det er mennesker over hele verden som er avhengige av mat fra havet som en primær proteinkilde.

Jeg skulle ønske jeg kunne ignorere fakta, og late som om dette vakre havet jeg sitter i er 100% greit, men jeg vet at det ikke er sannheten. Jeg vet at vi i fellesskap må samle ressursene og kreftene våre for å bremse nedbrytningen som vi har spilt inn i spillet. Det er opp til oss å endre vanene våre. Det er opp til oss å kreve at våre representanter og vår regjering møter truslene, og ta skritt i stor skala for å redusere karbonutslippene våre og slutte å ødelegge økosystemet som støtter oss alle.  

Jeg padler for å fange en bølge, reiser meg og vinkler over det knekkede ansiktet. Det er så vakkert at hjertet mitt gjør en liten flip-flop. Overflaten er klar, skarp, ren. Jeg kan ikke se OA, men jeg kan heller ikke ignorere det. Ingen av oss har råd til å late som om det ikke skjer. Det er ikke noe annet hav.